Skarp
.
Ved siden av meg, det vil si ved siden av den lenkede musen, ligger det noe spisset treverk.
Nå er det kort i lengden.
Det bærer karbon gjennom en ynkelig gangart
som skapelsen er belastet med, og dens variasjon venter på trangen til gradvis å trekke lys fra mørket, til å være et punkt med to fingre
for å oppnå et fotografisk uttrykk.
Mennesket, uoppfylt som han er, oppdager på gjennomsnittlige dager opprinnelsen til en mangel:
Rundt ham uttrykkes nyanser som opprinnelig bar regnbuer.
Min preferanse er svart-hvitt.
Med dette søker jeg tingenes essens.
Det er den utilnærmelige enkelheten jeg besitter som beskytter meg mot den forbannede grusomheten.


