.

no es que se esconda de mí, es que no quiere estar ahí
no quiere verse en el otro ni en el espejo de la pared
se siente humilde, tan pequeño, apoyado en el suelo, su tierra negra se extiende sobre él

el negro se extiende sobre su piel plana, suave por naturaleza
con la luz brumosa en volutas a su alrededor
una vez declarada menos valiosa; inútil y estúpida

ve aquí al hombre que flota sobre nubes ponderadas todo el tiempo
y haga lo que haga el sol: sólo él paga,

revoloteando en imágenes malignas

.

Устните ми бяха пресъхнали,
когато най-накрая успях да утоля жаждата си за прашна мъдрост

Зъбите ми тракаха, погледът ми се отпусна,
покрит със сухи мехури

Потърсих отново, като човек, друг дух
*
Станах свидетел на моето творение, мисля,
и исках отново да изследвам хоризонта

.

Дали тишината около мен се връща и всичко извън мен се свива?

И моето вътрешно аз също всеки път, всички хора ли имат това общо?

Сигурно това е пристрастяваща свобода, която ни заслепява, но аз няма да позная страха, о, не!

"В края на краищата това, което е добро, е добро и за мен!" - възкликвам, за да се успокоя.

Сумракът оставя романтиката добре скрита в моята наивност, но аз продължавам да разказвам приказки за приказки с вечната любов.

И многократно съм призовавана да се приберем, изглежда, но от кого, какво и с какъв авторитет.

Само природата може да ме постави на колене: земната вечност е грубо ограничена, човек може да наниже само спомени.

Следователно една горчива усмивка от време на време дразни крехкото ми его.

.

И моето вътрешно аз също всеки път, всички хора ли имат това общо?

Сигурно това е пристрастяваща свобода, която ни заслепява, но аз няма да позная страха, о, не!

"В края на краищата това, което е добро, е добро и за мен!" - възкликвам, за да се успокоя.

Сумракът оставя романтиката добре скрита в моята наивност, но аз продължавам да разказвам приказки за приказки с вечната любов.

И многократно съм призовавана да се приберем, изглежда, но от кого, какво и с какъв авторитет.

Само природата може да ме постави на колене: земната вечност е грубо ограничена, човек може да наниже само спомени.

Следователно една горчива усмивка от време на време дразни крехкото ми его.

Дали тишината около мен се връща и всичко извън мен се свива?

И моето вътрешно аз също всеки път, всички хора ли имат това общо?

Сигурно това е пристрастяваща свобода, която ни заслепява, но аз няма да позная страха, о, не!

"В края на краищата това, което е добро, е добро и за мен!" - възкликвам, за да се успокоя.

Сумракът оставя романтиката добре скрита в моята наивност, но аз продължавам да разказвам приказки за приказки с вечната любов.

И многократно съм призовавана да се приберем, изглежда, но от кого, какво и с какъв авторитет.

Само природата може да ме постави на колене: земната вечност е грубо ограничена, човек може да наниже само спомени.

Следователно една горчива усмивка от време на време дразни крехкото ми его.

.

Kehrt die Stille um mich zurück? Schrumpft alles um mich herum?

Haben das alle Menschen gemeinsam, auch mein Inneres jedes Mal?

Es muss eine süchtig machende Freiheit sein, die uns blendet. Aber ich werde keine Angst kennen, oh nein!

Ich rufe beruhigend: "Was gut ist, ist auch gut für mich".

Im Zwielicht versteckt sich die Romantik gut in meiner Naivität, aber ich erzähle weiter Märchen von der ewigen Liebe.
.

Und werde immer wieder zur Ordnung gerufen, so scheint es, aber von wem, was und mit welcher Autorität?

Nur die Natur kann mich in die Knie zwingen: die irdische Ewigkeit ist grob begrenzt, man kann nur Erinnerungen aneinanderreihen.

Deshalb wird mein zerbrechliches Ego manchmal von einem bitteren Lächeln verspottet.

.

ظليل أنا مكشوف هذا الصباح
الشمس تريد أن تغنيني
تطلب مني أن أنظر إلى الخارج

لكن الغبار والأصابع الدهنية تحجب الرؤية

هذا جيد!

لرؤية كل شيء بوضوح من الأفضل أن أنظر إلى الداخل

.

att gå längs ord är att upptäcka platser eller tysta platser som jag försöker framkalla i burkar av mina tankar.

genom gator där människor bor ståtligt, ofta med ett rikt förflutet.
där minnen klamrar sig fast vid hus, beroende på hur kultiverad historia man bekänner sig till

i den atmosfären ser jag mig omkring och ritar drömmar,
framkallade av förbipasserande, ibland färgstarka
som går och rör vid mig i nuet.

eller så upplever jag melankolin i perennrabatter längs skuggade väggar;
men mest förlitar jag mig på min egen inre sårbarhet när jag tittar in i tystnaden.

.

Ved siden av meg, det vil si ved siden av den lenkede musen, ligger det noe spisset treverk.
Nå er det kort i lengden.
Det bærer karbon gjennom en ynkelig gangart
som skapelsen er belastet med, og dens variasjon venter på trangen til gradvis å trekke lys fra mørket, til å være et punkt med to fingre
for å oppnå et fotografisk uttrykk.
Mennesket, uoppfylt som han er, oppdager på gjennomsnittlige dager opprinnelsen til en mangel:
Rundt ham uttrykkes nyanser som opprinnelig bar regnbuer.
Min preferanse er svart-hvitt.
Med dette søker jeg tingenes essens.
Det er den utilnærmelige enkelheten jeg besitter som beskytter meg mot den forbannede grusomheten.

I en fjærlett mosaikk ligger de bakte mursteinene flatt i den matte sanden,
fra mitt utsiktspunkt, bak kaffen min, sprer de seg ut i bygaten.
I begynnelsen av det som føles som mitt innland.
Gjennom trærne på hver side vokser morgenen sakte til ettermiddag.
Husene klamrer seg til glemselen.
Her og der fortsatt staselige, men jeg gjenkjenner også svake fasader som lider i stillhet.

Det fører meg mer og mer innover, der fantasien min assosierer mye med svart-hvitt eller gammelt fotobrunt, og jeg gjør forfallne avtrykk til ord uten allerede å indikere det med fuktighet i avbrutte setninger.

En enkelt forbipasserende går forbi.
det føles ofte i et tidlig øyeblikk som om en altfor tidlig god morgen ville fylle dette tomrommet med økende støy.
Det muntrer meg ikke opp i en atmosfære jeg liker å leve i for øyeblikket.

når jeg har drukket den mørke væsken, nesten blitt kald, som det sømmer seg for meg
Jeg beholder denne forestillingen i mitt sinn og hjerte.
De oversetter tross alt nåtiden, mest senere når jeg har bekreftet den på et papirark.

Kvelden jeg ikke trenger å lete etter
Denne kommer av seg selv
Eller rettere sagt, den dukker opp i sitt kjølvann
Og bestemmer selv om den skal prise dagen

Ingen kan røre den med sin hånd
Eller kan forutsi den fra sitt eget sinn
Det er elementene som bærer hemmelighetene
Når de slukker et lys

Kvelden trenger jeg ikke å søke
Og jeg slår på lyset i gulvlampen
Noen ganger tidlig flytter jeg gardinene foran vinduet
Men det er som om jeg berører høstlandet da

.
He is old, but young at heart. He gardens by day, smiling and lively.
There is a lot of unwanted green in nature. It gives each new morning a youthful vigour.

His thoughts, I have no idea, are perhaps full of expectation
In the heartbeat of this moment he feels only what he sees. But he sighs. He carries the pain in his loins.
So he leans on the wood of the shovel. He is used to temporary standstill.
.
He is a reflection of me. But I don't see myself standing.
Most of the time I am sitting. So am I now. My gaze falls on his prosperity.
A lot has happened there. I have to say.
.
Once he said to me: "You can help me best (after having offered to help) by not getting up for my little garden.

Your silence is also a pleasure to me in the end".
.
Shyly, I withdrew into my own little shell.

Ich lebe in der Nähe des Todes, wie es Dichter zu tun pflegen,
Lass mich nicht von einer Drohung beherrschen
Ich bin nicht entweder in wahrer Not, oder unverhohlener Not

Doch sei jetzt offen für das, was morgen sein wird
Scheint es so erstrebenswert, wie die Zukunft heißt?
Wisse, dass du in ihr sicher bist
Wenn Einsicht hinzukommt, ,
Doch von denen man gestern schon erlebt hat,
schon In die Ewigkeit getragen und oft durch die Vernunft geteilt

Sündige ich gegen ein Gebot?
Das mich zum Hoffen zwingt
Verleugne ich das Schicksal, das auch mich zwingt

Sich an das laufende Band zu klammern
Mit der zarten Absicht der Liebe
Oder die Sehnsucht nach einem fernen Strand
Wo man den Himmel vortäuscht

Dort ist das Licht des Lebens am besten zu sehen
Wo in der Dunkelheit der irdische Durst nicht gestillt wird
Oder wo das Sehen auf eine fast ewige Probe gestellt wird

Am Grab des Geliebten schreit das Licht nach Atem
Der Verlust schreit durch alles dort in der Frage, die nicht beantwortet werden kann:
Was bleibt? Was bleibt? Will ich noch ein üppiges Mahl zu mir nehmen?

Ich lebe in der Nähe des Todes, wie es Dichter zu tun pflegen,
Ich bin nicht von einer Bedrohung beherrscht, noch bin ich in wirklicher Not